Skeptisk familie? Slik fikk vi dem til å støtte reisedrømmen

“Doubt kills more dreams than failure ever will.”

– Suzy Kassem

Da vi slapp bomben: Vi drar!

Da vi først fortalte familien om langtidsreise med barn som vi planla, var det som å slippe en bombe. Det var en skeptisk familie og reaksjonene haglet:

– Det er for farlig!

– For dyrt!
– Tenk på ungene. Hva med skolen, fotballen, vennene deres!
– Dere har ikke økonomi til dette?

Vi visste jo at noen ville være skeptiske, men det føltes som om vi måtte kjempe en krig på alle fronter. Vi stod midt i en storm. Alle hadde sterke meninger, om hvordan vi skulle leve livene våre. Vi prøvde å forklare at dette var noe vi virkelig ville, men uansett hva vi sa, kom det bare flere bekymringer og advarsler. Og sinne. Mye sinne. 

Å velge drømmen, selv når andre tviler

Når du bestemmer deg for å rive opp røttene dine og forlate alt det kjente, er det ikke en lett avgjørelse. Hjernen din jobber allerede overtid med å håndtere all usikkerheten. Har vi nok penger? Hva om noen blir syke? Kommer ungene til å trives? Hva om vi angrer? Da har vi ikke noe sted å bo! Tankene snurrer i hodet, dag og natt, når du forlater tryggheten og tar et sprang ut i det som er uforutsigbart.

Det siste du trenger da, er at de som alltid har vært ryggraden din, de som har løftet deg opp når du har tvilt på deg selv før – blir de som river deg ned. Når støttespillerne dine plutselig er de som tviler mest, føles det som om fundamentet ditt sprekker opp. En skeptisk familie kan være det vanskeligste hinderet å overkomme når du skal følge en drøm. I stedet for heiende stemmer som sier «Dette klarer dere!» møter du skeptiske blikk, advarsler og i verste fall sinne. Hver bekymring de uttrykker forsterker dine egne. Hver kritisk kommentar får deg til å stille spørsmål ved noe du allerede har brukt måneder, kanskje år, på å vurdere.

Det ble en test av viljestyrken vår. Å stå stødig i valget vårt når de vi var mest glad i, ikke trodde på det. Å fortsette å pakke ned huset og å planlegge – mens vi kjente vekten av deres tvil på skuldrene våre. Det er en spesiell smerte i å føle at du svikter dem, samtidig som du vet at du ikke kan svikte deg selv. For hva er alternativet? Å bli, bare for å gjøre alle andre tilfredse – og risikere å sitte igjen med en livslang følelse av at du aldri ga drømmen din en sjanse?

Bak kritikken lå omsorg

Men etter hvert innså vi at all motstanden fra en skeptisk familie ikke handlet om at de ville knuse drømmen vår. De var ikke harde fordi de ønsket å såre oss eller holde oss tilbake. De var harde fordi de brydde seg. Fordi de elsket oss. Hver kritisk kommentar, hver bekymret rynke i pannen, hver advarsel – alt kom fra et sted av omsorg. De trengte å vite at vi ikke bare handlet på impuls, at vi hadde tenkt gjennom konsekvensene. At vi hadde kontroll.

Når noen du er glad i tar et valg som føles stort og risikabelt, er frykt en naturlig reaksjon. Og frykt kommer ofte ut som kritikk. De så ikke bare eventyret og friheten vi drømte om – de så farene vi kanskje undervurderte, utfordringene vi måtte møte, savnet vi kom til å føle. De ville forsikre seg om at vi var sterke nok. At vi var klare. De testet oss ikke for å stoppe oss, men for å være sikre på at vi ville klare det.

Fra motstand til medvind – Når familien endret mening om reisen

En gang på nyåret i 2024 begynte ting å forandre seg. Ideen om reisen hadde modnet, ikke bare i våre egne tanker, men også hos resten av familien. De hadde fått tid til å stille spørsmål, grave i detaljene og utfordre planene våre fra alle vinkler. Og til slutt innså de noe viktig: Dette var ikke en impulsiv fantasi – vi mente alvor. Vi hadde kontroll, vi hadde forberedt oss, og ingenting de sa eller gjorde kunne stoppe oss. Da snudde stemningen helt. De gikk fra en skeptisk familie til støttespillere.

Pappa ble vår største supporter

Det kom kanskje ikke som noen overraskelse for dem som kjenner ham, men for oss føltes det som en milepæl. Han var ikke den som ropte høyest i starten, men han observerte. Så hvordan vi stod på og hvor målrettede vi var. Han så hvordan vi forsaket luksus, hvordan vi regnet på hver eneste krone, og hvordan vi la ned utallige timer på oppussing av hus og leilighet for å gjøre dette mulig. Han forstod at dette ikke var en impulsiv drøm, men et gjennomtenkt valg vi hadde jobbet beinhardt for.

Da den erkjennelsen sank inn, snudde han helt om. Plutselig var han den som heiet høyest. Han var stolt, sa han. Stolt over at vi turte, at vi satset, og at vi nektet å la frykt eller andres tvil stoppe oss. Og det var nettopp det vi trengte – en som så oss for den innsatsen vi hadde lagt ned og unnet oss dette eventyret.

Mamma – fra frykt til stolt

Mamma var skeptisk fra første sekund. Ikke fordi hun ikke ønsket oss godt, men fordi tanken på alt som kunne gå galt holdt henne våken om nettene. Hva om noen av barna ble syke langt hjemmefra? Hva om vi havnet i noen problemer? Hva om vi aldri kom hjem igjen slik vi dro? Uff, nei. Hun var ikke mot oss, men frykten hennes var sterkere enn entusiasmen vår. Hver gang vi snakket om reisen, kunne jeg se det i øynene hennes, bekymringene som kom til å ødelegge nattesøvnen.

Men etter hvert som månedene gikk og hun så hvor nøye vi planla, hvor mye vi forberedte oss, og at vi ikke lot oss rokke, skjedde det noe. Hun begynte å se oss med nye øyne. «Dere er modige,» sa hun en dag, og jeg visste at noe hadde endret seg. Hun var fortsatt redd, selvfølgelig – en mamma slutter aldri å bekymre seg – men nå var frykten blandet med stolthet. Da avreisedagen kom, var det hun som sto der med tårer i øynene og sa: «Dette kommer til å bli fantastisk for dere.» 

Fra kritikk til besøk i Asia

Haakons familie var de første til å møte oss med kritiske spørsmål. De var bekymret for økonomien, sikkerheten og ikke minst barna – hjemmeskole? Hvordan skulle dette gå? Argumentene kom som hagl, og vi følte oss stadig tvunget til å forsvare valget vårt. Men gradvis skjedde det en forvandling. Kanskje var det fordi de så hvor dedikerte vi var, hvor gjennomtenkt alt var, eller kanskje fordi de innså at ingenting kunne stoppe oss.

Uansett hva det var, gikk de fra å være våre hardeste kritikere til å bli nysgjerrige medreisende. Plutselig snakket vi ikke lenger om hvorfor vi skulle dra, men om når de kunne komme på besøk. Destinasjoner ble diskutert, planer lagt, og de som først hadde ristet på hodet, begynte nå å glede seg til å se verden sammen med oss. 

“Du reiser fra meg!”

Søsteren min, derimot, var en litt annen historie. Hun var ikke sint, men jeg kunne kjenne på henne at hun var litt fornærmet – «Hvordan kan du reise fra meg et helt år?» Det var ikke ekte sinne, mer en slags såret følelse, en påminnelse om hvor tette vi er. Vi har alltid delt drømmer, snakket om alt vi ville oppleve, og nå skulle jeg plutselig dra – uten henne.

Men selv om hun var litt furten, visste jeg at hun unnet meg dette. Hun ville savne meg, selvfølgelig, men enda mer enn det, skulle hun leve seg inn i reisen sammen med meg. Hun ville følge hvert steg, høre alle historiene, og en dag, det vet jeg, vil det være hennes tur. For dette har alltid vært vår drøm – denne gangen var det jeg som dro først.

Fra skeptisk familie til stolte – slik fikk vi dem med oss

Det som en gang var negativitet og frykt, ble plutselig en bølge av støtte og oppmuntring. Å ha en skeptisk familie i starten var utfordrende, men når vi klarte å vise dem hvor godt forberedt vi var, ble de våre største støttespillere. Å få så mye backing rett før vi dro gjorde godt. Det føltes ikke lenger som om vi stod i dette aleine, vi hadde hele familien i ryggen ❤️

Hvordan vi fikk familiene våre til å støtte denne reisedrømmen vår:

✔️Tålmodighet og åpen dialog – Vi lot ideen modne hos dem, svarte på spørsmål og tok imot bekymringene deres uten å avfeie dem.

✔️Grundige forberedelser – Vi visste at vi hadde tenkt på alt, fra økonomi til sikkerhet, og var klare for utfordringene.

✔️Trygghet og kontroll – Da de forsto at dette ikke var en impulsiv avgjørelse, men en gjennomtenkt plan, ble skepsisen erstattet med støtte.

✔️Tid og tilvenning – Etter hvert som de så at vi mente alvor og ikke lot oss rokke, begynte de å akseptere – og til slutt heie på oss.

✔️Involvering – Når de fikk en rolle i reisen, som å planlegge besøk, følge oss på snapchat og ukentlige telefoner, ble de mer engasjerte og positive. Ikke noe mer skeptisk familie.

Vi er familien Mjaatvedt, en eventyrlysten gjeng på fem som fulgte drømmen, sa opp jobbene, pakket sekkene og la ut på et år med backpacking gjennom Asia. Med oss på reisen har vi tre barn i alderen 10 til 16 år, hjemmeskole i bagasjen og en stor lidenskap for å utforske nye kulturer, smaker og steder utenfor allfarvei.

Gjennom Asia4five deler vi våre erfaringer, reisetips og innsikt for å inspirere andre til å reise mer – enten det er på kortere ferier eller større eventyr. Vi skaper personlige reiseguider, praktiske tips og ærlige blogginnlegg for å gjøre reisen din enklere og mer minnerik.

Bli med oss på reisen! 🚀🌍

avreise bangkok Bangkok med barn Chatuchak frihetens pris Hjemmeskole på reise Jobb og permisjon leve ut drømmen luksus i bangkok nana square Opplevelser i Bangkok Pakking til langtur Reisebudsjett Reise med barn skeptisk familie Thailand trafikk Tørre å ta steget utbrent vi kom oss avgårde Visum og reisedokumenter