Frihetens pris: Hva vi ofret for å leve ut reisedrømmen

Den egoistiske sannheten bak en langtidsreise

Når du tar et valg slik vi gjorde, er det i bunn og grunn ganske egoistisk. Frihetens pris når du forlater alt og alle – venner, familie, kollegaer. Du drar fra alle de små, men viktige hverdagsrutinene som knytter deg til livet du kjenner. Vi dro for å oppleve verden, for å leve mer, kjenne på frihet. Men friheten vår hadde en pris, ikke bare for oss, men også for dem vi forlot.

Dette var kanskje ikke noe jeg tenkte så grundig gjennom før vi reiste. I all planlegging, pakkingen og spenningen rundt avreise var det lett å fokusere på eventyret som ventet. Men underveis, når dagene gikk og avstanden til de der hjemme ble mer tydelig, begynte jeg å kjenne på det. Tomrommet etter de menneskene som pleide å være en del av hverdagen min. De som alltid var der – til en kaffe, en prat, en klem når ting føltes tungt.

Ansvarsfraskrivelse eller frihet? 

Ville denne refleksjonen fått meg til å bli hjemme? Neppe. Drømmen om å reise var for sterk. Men det å erkjenne hvordan valget påvirker andre, erkjennelsen av det du har forlatt. Ansvarsfraskrivelsen. Det å vite at du ikke er der for dem som trenger deg. At du ikke er der når en venn går gjennom en krise, når et familiemedlem trenger støtte, eller når noen du er glad i føler seg alene. At du ikke kan hjelpe, trøste, bidra – for du har valgt et annet liv, et annet sted. Og selv om teknologien trekker oss nærmere, er det ikke det samme som å være der fysisk.

Men det stopper ikke der. De utfordringene du har med din egen mentale helse, forsvinner ikke bare fordi du skifter landskap. Stress, uro og tunge tanker kan følge med i kofferten, selv til de vakreste steder. Kanskje til og med forsterkes, fordi du ikke lenger har de fine, gode menneskene som tidligere hjalp deg gjennom vanskelige dager. Å være på reise er ikke alltid en flukt fra virkeligheten – noen ganger er det en forsterkning av den.

Det er i disse øyeblikkene du forstår hvor viktige de hjemme faktisk er. De du ringer når du trenger noen som forstår deg uten forklaring. De som sender en melding bare for å høre hvordan du har det. De som fortsatt er der, selv om du fysisk er langt borte.

Heldigvis for FaceTime. En liten skjerm som trekker verden sammen, som lar deg se ansiktene til dem du savner, høre stemmene som minner deg om hjemme. Det er ikke det samme som å være der, men det hjelper. Og kanskje er det nettopp denne balansen – mellom å være fri og samtidig holde fast i de viktige relasjonene – som gjør reisen enda mer verdifull.

Når avskjeder kan være for alltid

Men noen av de tøffeste avskjedene var de vi ikke visste om ville være de siste. Å reise fra de gamle, vitende om at vi kanskje aldri ville se dem igjen. Å gi en siste klem uten å vite om det virkelig var den siste. Det er en brutal sannhet man sjelden snakker om når man drømmer om friheten ved å reise.

Enda verre var det å dra fra familiemedlemmer som kjempet mot sykdom, der fremtiden var uviss. Kreft kjenner ingen tidsplan, ingen forutsigbarhet. Jeg visste at noen hjemme trengte støtte, en hånd å holde i på de mørkeste dagene. Noen som hadde ønsket seg at vi var nærmere.Og vi dro. Ikke fordi vi ikke brydde oss, men fordi vi visste at livet ikke lar seg sette på pause. Hvor går grensen mellom ansvar og egen frihet?  Det å velge eventyret, når noen du elsker kjemper sin tøffeste kamp, føltes feil. Egoistisk. Likevel reiste vi, med en vond klump i magen og en frykt for hva en uventet telefon hjemmefra kunne bety.

Skal du holde deg hjemme i frykt for hva som kanskje kan skje? Utsette alt du drømmer om fordi noe en dag kan gå galt?

Livet er skjørt, ja. Vi vet aldri hvor lang tid vi har med de vi elsker. Men betyr det at vi skal leve som om vi alltid har en morgendag med dem, eller som om vi aldri har det? Hadde vi valgt å bli hjemme, hadde vi gjort det av frykt, ikke kjærlighet. Og frykt er en dårlig drivkraft for å leve. Så vi dro – for vi visste også at å bli kunne bety at vi aldri kom oss av gårde. Og vi ville ikke leve et liv på vent.

Fra faste rammer til evig forandring: Hva barn mister på langreise

Familie og venner var ikke de eneste som betalte prisen for friheten vi søkte. Barna våre gjorde det også. Og kanskje var det enda mer egoistisk å dra de med til andre siden av jordkloden.

De mistet ikke bare sitt hjem, en adresse, men et helt liv vevd sammen av mennesker, vaner og trygghet. Skolen, hvor de hadde sine faste plasser, sine lærere som kjente dem, sitt klassemiljø. Vennene som alltid var der – til å løpe med i friminuttene, til å dele hemmeligheter og latter med, til å støtte seg på når noe var vanskelig.

De mistet den faste ettermiddagstreningen, følelsen av å ta på seg fotballskoene og kjenne gresset under beina. Lukten av svette garderober og lyden av lagkamerater som heier. Den uforglemmelige følelsen av å score et mål i en viktig kamp, eller den vonde følelsen av å tape – men sammen med laget sitt.

De mistet de små og store tradisjonene som skaper tilhørighet. Adventstiden med tente lys og julekalenderen på veggen. Julemiddag med familie og den kjente, gode stemningen. De mistet følelsen av å stå opp om morgenen og vite nøyaktig hva dagen bringer – å slenge sekken over skulderen, gå til skolen, og telle ned timene til helgen. Den deilige forventningen til vinterferien, hvor alt det kjente og kjære ventet på dem. De mistet søndagsmiddagen hos bestemor, med hennes faste dessert og varme klemmer. De mistet de spontane sykkelturene med bestekompisen i nabolaget, den trygge vissheten om at noen alltid var hjemme, klare til å åpne døra og slippe dem inn.

Vi ligger sju timer foran, og når de hjemme endelig har tid til å prate, er vi allerede på vei i seng. Det skaper en avstand som ikke bare er fysisk, men også følelsesmessig. Det er ensomt. Vi ser det i blikkene deres, i de korte svarene, i måten de trekker seg unna når savnet blir for stort. Vi ser hvordan de lar være å sende meldinger, fordi det gjør mer vondt å se hva som skjer hjemme. Og vi vet – vi vet at det var vårt valg som plasserte dem her, i denne følelsen av å være utenfor, av å være et skritt bak de som fortsatt lever det livet de forlot.

De fleste dagene går det greit, andre dager gjør savnet fysisk vondt.

Ingen stress, ingen hastverk: En tilværelse uten tidspress

Men det de har fått, er noe mange aldri vil få. De har sett soloppgangen over havet på Phu Quoc, og løpt barbent i sanden til langt på kveld i Rayong. De har svømt med skilpadder og hai på Koh Tao, smakt dragefrukt og Longan som de aldri hadde hørt om, stått på toppen av Marble Mountains i Da Nang og kjent vinden river i håret. De har kjent verden, ikke bare sett den i en bok.

De får oppleve at det finnes flere måter å leve på. At skole ikke bare er en bygning, men også en samtale med en gammel fisker på en brygge i Thailand, en regntung dag i hengekøyen på Karma Traders med nesen i en bok, en kveld på et marked hvor de prøver å prute på et engelsk med en som kun snakker kambodjansk.

De lærer at hjem ikke er en fast adresse, men menneskene de er sammen med. At trygghet ikke alltid ligger i rutiner, men i vissheten om at vi alltid er der for hverandre.

De har vår fulle oppmerksomhet hver dag. Vi ler sammen, vi deler opplevelser, vi har tid til hverandre på en måte som hverdagen hjemme aldri tillot. De får sove til de er uthvilt, leve uten stress, spise frokost uten hastverk.

Å vokse opp med verden som nabolag

De får oppleve at mennesker er mennesker, uansett hvor de bor. De ser at selv om kulturer er forskjellige, er vi ikke så ulike som vi tror. De lærer at måten vi lever på hjemme ikke er den eneste riktige. At folk i andre deler av verden gjør ting annerledes – spiser annerledes, snakker annerledes, tenker annerledes – men at det ikke betyr at deres måte er feil.

De får innsikt i hvorfor mennesker lever som de gjør, hva som ligger bak tradisjonene, hvorfor en tuktuk sjåfør i Kampot, Kambodsja smiler hver dag selv om han eier lite, og hvorfor barn i Vietnam hilser med dyp respekt. De ser at glede ikke nødvendigvis handler om materielle ting, men om fellesskap, tilhørighet og takknemlighet.

Og det er en av grunnene til at vi dro – vi ville gi våre barn og ungdommer verden. Gi dem erfaringer som strekker seg utover det en skolebok kan lære dem. Vise dem at livet kan leves på så mange måter. At eventyr finnes, og at drømmer kan følges.

Er det egoistisk?

Var det egoistisk av oss å dra? Kanskje. Men vi tror også at egoismen vår var blandet med kjærlighet – kjærligheten til friheten, eventyret og ønsket om å gi barna våre en større verden. Og forhåpentligvis, når de ser tilbake, vil de forstå at de fikk noe uvurderlig. Ikke bare en barndom fylt av eventyr, men en forståelse for verden og seg selv. Noe som kan være med på å forme dem for alltid.

Vi er familien Mjaatvedt, en eventyrlysten gjeng på fem som fulgte drømmen, sa opp jobbene, pakket sekkene og la ut på et år med backpacking gjennom Asia. Med oss på reisen har vi tre barn i alderen 10 til 16 år, hjemmeskole i bagasjen og en stor lidenskap for å utforske nye kulturer, smaker og steder utenfor allfarvei.

Gjennom Asia4five deler vi våre erfaringer, reisetips og innsikt for å inspirere andre til å reise mer – enten det er på kortere ferier eller større eventyr. Vi skaper personlige reiseguider, praktiske tips og ærlige blogginnlegg for å gjøre reisen din enklere og mer minnerik.

Bli med oss på reisen! 🚀🌍

avreise bangkok Bangkok med barn Chatuchak frihetens pris Hjemmeskole på reise Jobb og permisjon leve ut drømmen luksus i bangkok nana square Opplevelser i Bangkok Pakking til langtur Reisebudsjett Reise med barn skeptisk familie Thailand trafikk Tørre å ta steget utbrent vi kom oss avgårde Visum og reisedokumenter